onsdag 5. september 2012

Å VÆRE SOROPTIMIST

Hva betyr det for meg?


Jeg har vært med i Trysil Soroptimistklubb siden starten i 1994. Soroptimist kommer av soror som betyr søster og optima som betyr best, altså det beste for kvinner. Klubben vår er del av et verdensomspennende nettverk av yrkesaktive kvinner som har samme visjon. Vi arbeider for kvinners og jenters muligheter til egen og felles utvikling, slik at de når sine mål og er talskvinner for å skape et sterkt, fredelig verdenssamfunn.

Vi har en appell som vi leser ved starten av hvert møte. Den lyder slik:
La oss være oppriktige i vennskap og vise evne til fred og forståelse.
La oss være villige til å hjelpe og tjene.
La oss sette oss høye mål, og utføre vårt arbeid med verdighet og under ansvar. 

Her er nettsidene til Norgesunionen

Hvorfor er jeg Soroptimist?

Jeg er fascinert av det internasjonale engasjementet. Det er fantastisk å tenke på at kvinner over hele verden har samme visjonen og jobber med de samme prosjektene. Det gir er en veldig styrke og et stort fellesskap.

Jeg har fått masse kunnskap gjennom årene, og lært veldig mye. I Soroptimismen er spredning av kunnskap og etablering av gode holdninger sentralt, og bedriftsbesøk og interessante foredrag er kjempeviktige i så måte. Yrkesforedrag, der medlemmene presenterer sine yrker, har også en viktig plass i klubblivet. En håper at kunnskap og holdninger skal munne ut i konkret handling av forskjellig slag, og vi har et motto: awareness - advocacy - action.

Jeg har opplevd egen, personlig utvikling gjennom de snart 20 årene jeg har vært Soroptimist. Som leder av hovedkomiteen for R&L-møtet vi arrangerte i Trysil, fikk jeg mulighet til å lede gjennomføringen av et stort og vellykket prosjekt. Det ville jeg ikke fått uten Soroptimismen.

Jeg har fått gode venninner både i Trysil og ellers i landet. Gjennom arbeidet i klubben, med prosjektene våre og det vi har vært gjennom som klubb, har jeg fått et nært og godt vennskap med Trysil-damer fra ulike miljøer. Det er godt å tenke på, og når det kommer til stykket, kanskje det viktigste med Soroptimismen.



søndag 2. september 2012

ELGSODD - HØSTMAT

Jeg har lovet noen av mine twittervenner en oppskrift på elgsodd, slik som vi lager den i Trysil. Nå blir sikkert elgsodd laget på forskjellig vis i de trysilske hjem, og dette er den varianten jeg har lært av min mor. Den gang hun kom som nygift til garden i Skåret hadde hun med seg sin måte å gjøre det på, og det ble kombinert med tradisjonen som allerede fantes på Dersø. For oss er det den rette måten å lage elgsodd på.

Som fårikål er elgsodd høstmat. Trysil er den kommunen i landet det skytes flest elg - tror jeg - mer enn 1000 dyr faller for jegerens skudd hver høst. Det meste av kjøttet havner i jegernes og familiers og venners frysere, lite omsettes i butikkene. Elg er hverdagsmat hos mange i Trysil, og elgkjøtt er en fantastisk råvare. Men nå prater jeg meg bort, som vanlig, her kommer oppskriften på elgsodd:

Benkjøtt (bibringe eller høyrygg) i passende biter kokes til det er mørt. Pass på at vannet dekker kjøttet og at det skummes godt av ved oppkok. Kjøttet kokes sammen med løk, laurbærblad, salt og hel pepper. Gulrot og evt. andre grønnsaker i biter kokes sammen med kjøttet på slutten. Poteter kokes ved siden av, og serveres hele sammen med kjøtt og grønnsaker.

Til dette serverer vi også løksaus som lages på følgende måte:
Løken kuttes og stekes blank i smør. Rør i 2 ss mjøl og spe litt og litt med kraft. Krydre evt med salt og ha i sukker til passe smak. Til slutt en liten fløteskvett.

Det kan også lages klubb (mjølboller) som trekker sammen med kjøttet på slutten av koketiden, og som serveres sammen med kjøttet, grønnsakene og potetene.

Denne oppskrifta er hentet fra Kirsten Winges kokebok "Jeg velger meg elg", og som dere ser, (kanskje) så serverer ikke hun sodd med løksaus og klubb. Men for oss, som sagt, så hører hvert fall løksausen med.

Det er viktig å ta vare på mattradisjoner, og etter hvert vil også ungene lære seg å like de litt uvante matrettene. For de er mer vant til pølser, burgere, pizza og taco... Vi har faktisk et ansvar i  å lære dem den gode, norske tradisjonskosten.

lørdag 25. august 2012

Kollektivt selvmord

Det er en rar tittel på ei bok, ikke sant? Det er mange år siden jeg hørte om den første gang av bibliotekaren i Trysil. Hun snakket varmt om denne boka på et Soroptimistmøte en gang, tror også hun leste et lite utdrag fra den. Men tittelen bød meg i mot, og det faktum at den var skrevet av en finne. Sjøl om boka skulle være aldri så morsom, trodde jeg  liksom ikke på det... Kan finner være morsomme?

 Og med den forsiden?

I sommer tenkte jeg at boka er vel verdt et forsøk. Tro det eller ei, den er hilarious, som de sier på engelsk. Mange ganger bare lo jeg rett ut, og jeg småhumret gjennom nesten hele boka. Det er et alvorlig tema som behandles på en humoristisk måte, men budskapet er klart nok: Dersom man har noe meningsfylt å drive med og noen å dele sorger og gleder med, fortoner livet seg i høyeste grad levelig. Anbefales!

Nå er det snart møte i leseforeningen vår igjen, og da er det ny bok som skal leses. Nå holder jeg på med ei bok på engelsk, Just Kids av Patti Smith. Ikke noe problem å lese engelsk heller, når boka er så godt skrevet.

mandag 6. august 2012

Turstien min blir borte!

Pilgrimsleden

På sin vei til Trondheim går Pilgrimsleden gjennom Trysil. Forbi Bygda går den på østsida, litt oppe i Bygderberget og jeg har brukt den mye til å gå treningsturene mine. I fjor blogget jeg om hvor fint jeg synes det er der, og hvor fint man ser Bygda derfra.

I vår gikk jeg turen igjen, og ble litt forskrekket. Det er jo gravd oppover i berget, og et sted er det gravd rett over stien, slik at hvis man ikke er kjent, finner man ikke stien igjen.

Bildet er tatt tidlig i vår, og det synes tydelig hvor det er gravd. Jeg tror det er for vann/avløp det graves, og det trengs i blant, det også. Men ble litt lei meg da jeg så at gravemaskinen i tillegg til å ødelegge stien, også hadde ødelagt stedet der jeg tidligere har plukket liljekonvall.

Slik ser det ut nå... Ingen liljekonvall...

Det har vært mye dårlig vær i sommer, og jeg har ikke gått den turen igjen før nå. Og da fikk jeg en ny overraskelse. Det fuktige og varme været har gjort at busker og kratt vokser som bare det, og det blir vanskeligere og vanskeligere å se den fine utsikten til Bygda. Ingen beitedyr holder vekstene nede, og på sine steder var det nesten umulig å finne igjen stien. Helt utrolig. Pilgrimsleden har blitt brukt i mange hundre år, så det ville være synd om den ble borte. Vi må bruke den! Kanskje jeg skulle organisere en "dugnad" for å holde den åpen. Hvis mange nok personer går stien en gang i uka, burde det hjelpe, samtidig som det må ryddes langs stien i bjørk og andre trær som vokser. Kanskje Destinasjon Trysil kunne ta inn stien som en del av sitt turopplegg? De har et opplegg for å rydde og sørge for god merking. Ikke dumt å ha et tilbud om en fottur i sentrum, langs en strekning med historiske røtter. Men først og fremst må vi bruke stien vi som bor her. Hvis den ikke er av interesse for oss, er det vanskelig for andre å finne den.

søndag 5. august 2012

RAR PLANTE

Hvilken plante er dette?

I går kjørte jeg til Elverum og oppdaget er rar plante som jeg ikke har sett før (tror jeg). Den vokser i vegkanten og jeg så den hele vegen fra Nyhus til Elverum. Da jeg la merke til den, så tenkte jeg på lysestaker, den står så rank og rett og med lilla blomster som lys i toppen. Stengelen ser svart ut, men er vel kanskje mørkegrønn. Kanskje har den vokst langs veien i alle år, men jeg har ikke lagt merke til den før nå.
Bildet er vel ikke så bra, tatt med min Nokia mobil, men kanskje noen vet hva slags blomst dette er?

torsdag 2. august 2012

Rot, rot, rot... 

som det trengs å rydde i...

Regn, regn, regn...

ute...

 Kontoret vårt skriker etter å bli ryddet i. Der har det samlet seg masse papir, permer, kabler, gammelt datautstyr, bøker, kort, sekker, vesker med mye rart i og jeg vet ikke hva. Og ikke bare i hyllene, men utover gulvet også. Jeg har mannet meg opp noen dager nå og i dag var jeg altså rede. Men hvor skulle jeg begynne? Det var da jeg tenkte på toppidrettsutøverne og deres mantra: fokus på arbeidsoppgaven og ta en ting om gangen. Et særdeles godt råd, det er jo bare å begynne i en ende og arbeide seg innover. 

Faren med slik rydding er jo at en kommer over masse interessant som man har spart på, heldigvis, og som man helst skulle sett litt mer i. Det er barnetegninger, notater fra min tid i kommunestyret,  fra alle foreningene jeg har vært med i, valgkampplaner og -materiell, og ikke minst bilder. Det første jeg fant var en giga-tegning som sønnen lagde for mange år siden, en oversikt over en OL-by med alle slags idrettsanlegg, veisystemer og rundkjøringer, hotell, pressesenter osv. Jeg vet ikke hvor mange A4-ark han hadde limt sammen for å få plass til alt. 

Men jeg har stort sett vært hard i dag, bare ryddet og lagt interessante papir til side for å se på senere. Får bare håpe at jeg husker hvor jeg legger det... Og når skal jeg få tid til å se på det? Men skal det ryddes så skal det ryddes! Det er en deilig følelse når jeg får oversikten, har kastet en masse ræl og får vasket med grønnsåpe. Men rydding er jo et evigvarende prosjekt det også, akkurat som klesvask, blir nok ikke ferdig i dag. Og skulle sola komme tilbake, så lar jeg rot være rot og hiver meg ut!

tirsdag 31. juli 2012

LESELISTE

Jeg har lenge lurt på om jeg skal bruke bloggen til å skrive litt om de bøkene jeg har lest og noen tanker om hva jeg likte med dem. Sjøl om Mette fører referat fra leseforeninga vår, så leser jeg mye mer som jeg gjerne vil huske at jeg har lest og hva jeg synes.

Den siste boka i leseforeningen før ferien var Victoria av Hamsun. Det er rett og slett den første boka av Knut Hamsun som jeg har lest, vi var nok gjennom en del av hans litteratur som pensum på gymnaset, men jeg leste nok aldri et helt verk av ham. Så det var vel på tide... Jeg trengte litt tid for å like boka, men etter å ha vent meg til det gammeldagse språket, gikk sidene unna. En vakker og tragisk kjærlighetshistorie var det, og jeg måtte tørke noen tårer på slutten av boka.

Tidligere i sommer har jeg lest Guernesey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer, en ny forfatter for meg. Romanen er spesiell siden handlingen er beskrevet gjennom en rekke brev fra forskjellige avsendere til en forfatter som på bakgrunn av brevene reiser til Guernsey og får kjennskap til forholdene der  under krigen. En interessant måte å gjøre det på. Selvsagt er det kjærlighet med i bildet også. En lettlest bok som lærte meg nytt om Guernsey. Morsomt, siden jeg faktisk har vært på sykkelferie der for mange, mange år siden.



Bøker er med på å utvide horisonten. 

Den siste boka jeg har lest er Kaptein Corellis mandolin av Louis de Bernières. Den har jeg prøvd på tidligere, men la den fra meg igjen. Nå kom jeg endelig over den første bøygen og ble belønnet med en fantastisk roman. Vakker kjærlighetshistorie det også, og så lærte jeg masse om Keffalonia og øyas skjebne. Sjølve handlingen utspiller seg under andre verdenskrig, og etter å ha lest den, kan jeg forstå mye av grekernes reaksjon på at Tyskland nå kommer og forteller dem hva de skal gjøre... Sårene ligger nok dypt. Romanen tegner et vakkert bilde av Keffalonia og jeg får så lyst til å reise dit. Kanskje det kan være et feriemål? Romanen er filmatisert med Nicholas Cage og Penelope Cruz i hovedrollene. Mon tro om jeg skulle sett den...

Så har jeg også lest La meg synge deg stille sanger, men det har jeg jo skrevet om tidligere.

lørdag 28. juli 2012


La meg synge deg stille sanger

Leseforeningen vår har tatt sommerferie, men vi leser da sjøl om det er ferie! På det siste møtet før sommeren hadde alle med seg en eller to bøker som vi kunne anbefale til de andre. Disse la vi i en stabel på bordet og så kunne vi forsyne oss med det vi ville. Jeg lånte med meg to bøker: Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna og La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson. Kollektivt selvmord har jeg ikke begynt på ennå. Jeg er litt skeptisk, men den skal visst være veldig morsom sjøl om tittelen tyder på noe annet.



Jeg har imidlertid lest ut La meg synge deg stille sanger. Den handler om to damer, en eldre og litt skakkjørt og en yngre som er tynget av sorg. Begge to har lidd tap i livet, og en av dem må leve med visshet om at hun har utført en grusom handling. De to finner sammen i et vennskap som vokser seg sterkt, og begge to får gjort opp med fortiden på en måte de ikke hadde klart alene. Hovedhandlingen er lagt til ei bygd i Dalarna i Sverige, men viktige deler foregår både i London og på New Zealand, der forfatteren bor.

Linda Olsson er et nytt bekjentskap for meg, og det er ikke sikkert jeg ville lest denne boka hvis ikke det hadde vært for leseforeningen. Og vitsen med leseforeninger er da at man skal bli kjent med nye forfattere og nye bøker, er det ikke? Hun som hadde med boka hadde kjøpt den på en flyplass, og den egner seg godt til reise- eller ferielektyre. En bok jeg kan anbefale, med gode både person- og miljøskildringer. 

søndag 22. juli 2012

BERGSTADEN

Lørdag kjørte vi dattera vår til Røros der  hun skulle ta toget videre til Støren for å besøke ei venninne som camper der oppe. Vi har vært på Røros flere ganger, men det er en stund siden sist. Det er ingen sak å kjøre bil fra Trysil til Røros. Vi må bare passe på å svinge nordover på RV26, sørge for å komme inn på RV28 nord for Sømådal og så ta til høyre i rundkjøringa utenfor Os. Meget enkelt og bare strake vegen. 


Det er nyttig å reise utpå i blant for å følge med på det som skjer. Det som slo oss er at det vokser igjen  over alt, og det er tydelig at det er færre beitedyr i landskapet. Syntes særlig jeg merket dette i Engerdal, der har det endret seg merkbart i løpet av de siste årene. Ingen jorder som var slått og ingen dyr å se. Vi måtte helt til fjellbygdene Tufsingdal og Sømådal før vi så en bonde på traktor ute på jordet, og sauer og kyr på beite. 


På Røros besøkte vi kirken. Der har vi ikke vært før, så vi tok oss tid til en tur innom En stor kirke med plass til 1600 (!)  personer og et landemerke som nok synes godt samme hvilken vei man kommer inn til Røros. Den er nyoppusset, og det så vi tydelig. Kirken kalles Bergstadens Ziir, er ikke det et flott navn? En twittervenninne fra Røros kunne opplyse at Ziir er et gammelt tysk ord som betyr pryd eller perle, og da blir navnet enda finere synes jeg, og helt passende. 


Røros er kjent for sine fine hus og jeg måtte ta bilde av lensmannskontoret der. Litt staseligere inngang enn vi har her hos oss...

onsdag 18. juli 2012

Bursdag

Jeg er en av dem det ble snakket om på Reiseradioen i morges. Vi som har bursdag om sommeren og som ikke blir feiret som alle andre. Og min bursdag er midt på sommeren og var alltid midt i slåttonna, som nok var viktigere enn min bursdag... Jeg skjønte jo forsåvidt det, men dengang jeg var lita kan det nok tenkes at jeg klagde litt på det. Men det var sommer og fint vær (alltid!), og jeg fikk jo som regel besøk av bestemor og onkelen min om kvelden. Det var stor stas. Han er min favorittonkel og siden har var min gudfar kalte alle vi søsknene han for Guffar. Som gave hadde alltid Guffar med bok til meg, og det var den beste gava jeg kunne få. Jeg leste alt jeg kom over, og det var alltid supert å få ei ny bok om Knerten, Mormor og de 8 ungene eller Emil til bursdagen.

I dag har jeg feiret bursdag, med familie på besøk til kaker og kaffe. Sjøl om bursdager og gaver ikke er så viktig lenger, er det hyggelig å bli husket på. I tradisjonelle stil kom mann og barn med kaffe og kaker på senga i morges og sang Happy Birthday. Det er det beste med hele gebursen.

tirsdag 17. juli 2012

Imponert over Lånekassen.

Siden jeg er 50+ er det naturlig nok en del år siden jeg var i kontakt med dem, og jammen har det skjedd mye på de årene. Det virker som om det var i oldtiden jeg søkte om stipend når jeg ser hvordan systemet er i dag. Vi måtte fylle ut skjema og sende i posten...

Dattera fikk sms om at nå måtte hun sjekke Vigo, og da var det bare fram med lap-topen og se etter. Der lå bekreftelsen på at hun hadde kommet inn i Stange og hun takket ja til skoleplassen med en gang. Deretter ble hun loset videre til Lånekassens hjemmeside og la inn nødvendige opplysninger før hun klikket på Send-knappen. Vips så hadde hun søkt om stipend for neste skoleår. Og, så kommer det mest imponerende, allerede neste dag fikk hun svar på søknaden med oversikt over hvor mye hun får utbetalt hver måned. Helt utrolig! Det kan da ikke bare være elendighet med Lånekassen, vi er i hvert fall veldig fornøyd så langt.

Det sier også litt om hvor mye som overlates til ungdommen sjøl. Hun ordnet alt, og i verste fall kunne hun ha takket ja til skoleplass og søkt om stipend uten at vi som foreldre hadde visst noen ting. Så det gjelder for oss å følge med, det er viktig at ungene sikrer seg skoleplass. Og hva med dem som ikke behersker dataverktøyet like godt? Eller henger alle i den generasjonen med? Ikke vet jeg, men imponert over effektiviteten i systemet, det ble jeg. Bekreftet skoleplass onsdag, innvilget stipend torsdag.

søndag 15. juli 2012

Fjelltur

Min søster sendte en melding i morges og lurte på om vi skulle ta den fjellturen vi har pratet på, senest i går på sommerfesten. Været var fint, så fint som vi ikke har hatt på lenge, og det var egentlig bare å si ja. Måtte overtale gubben også til å bli med, han er stødig å ha med på tur. Frokost gikk unna i en fart, vi traktet oss kaffe på termosen og tok med vannflaske, wienerbrød og regntøy. 

Vi møtte min søster i Drevdalen som var utgangspunktet for turen. Derfra gikk vi oppover lia mot Drevfjellet og med både regn og hagl måtte vi på med regntøyet med en gang. Heldigvis ga det seg fort, og vi hadde strålende vær på resten av turen. Oppover i lia måtte vi stoppe med jevne mellomrom og snu oss for å se på utsikten. Mye av gleden med å komme opp i høyden er jo å se hvilken utsikt man får. Så studerte vi kartet og prøvde å finne de ulike høene, hausene og hammerne, og filosoferte litt hva som er forskjellen på de ulike navnene. Vi så Trysilfjellet med alle sine nedfarter, og et fjell vi alltid speider etter når vi er på tur, nemlig Rendalssølen. Det er et mektig fjell!

Vel oppe på fjellet kommer vi til en samling med steinrøyser og store steiner som er satt opp og som kalles "Småkara". De største er visstnok satt opp av bla  min tippoldefar - eller var det oldefar - som hadde en liten kappestrid med gardbrukeren i Drevdalen om hvem som var sterkest. Her hvilte vi og koste oss med kaffe, rester fra gårsdagens sommerfest, tarteletter med asparges og lefsewraps med laks, og wienerbrød. Ikke hverdagskost på fjellet, vil jeg tro!

Her er jeg ved den største av steinene som er satt opp, men det er mange rundt omkring. 

Oppe på fjellet så vi også MANGE steiner med bølgeslagsmerker. Merkene ble satt når det var hav her for en milliard år siden, og ikke vet jeg hvordan det har gått til, men sanda ble vel til stein på et eller annet vis, og merkene er fortsatt synlig. Tøft!


Fra Småkara forlot vi stien og gikk sørover for å unngå Skårbekkedalen, som er trang og vanskelig å ta seg fram i. Med kart, to kompass, en Iphone med kompass og en HTC med kart og GPS, fant vi veldig greit fram til vegen vi skulle følge ned i dalen. Rett før vi gikk ned fra fjellet kom vi forbi et flå som ble dyrket opp til grasproduksjon for noen år siden. Nå ligger det et rustent gjerde igjen der, gjerdestolpene står igjen, og det dyrkes ikke gras der lenger. Et vidløftig prosjekt, som ikke ble så vellykket. Veg ble også anlagt dit og den fulgte vi nedover gjennom skogen. Nede på landsvegen var det ikke lenge før vi kunne svinge inn til Dersø og vi var hjemme hos mor og far. Det er første gang jeg har kommet til fots til Skåret og moro å tenke på at vi gikk fra et dalstrøk, Drevdalen, til et annet dalstrøk, Ljørdalen. Turen var vel en 12 - 13 km og vi brukte 4 timer og 10 minutter.  
Her er vi alle tre oppe på fjellet, blide og fornøyde. 

Været

Jeg har kjøpt en nedbørmåler. I følge min datter er det enda et tegn på at jeg er 50+, og det er kanskje et alderdomstegn at jeg blir mer og mer opptatt av været. Og attpåtil registrerer på kalenderen hver dag hvor mye det har regnet.

Men jeg er oppvokst på en gard, og været om sommeren var veldig viktig. Kan vi slå graset i dag? Kan det tørkes på bakken eller må vi hesje? Blir det regn? Nå har sommeren så langt vært ganske våt, synes vi, og glemmer at det var noen fine dager i slutten av juni... Men med nedbørmåler og registrering blir det veldig tydelig hvordan været virkelig var, og statistikken kan jeg slå i bordet med når vi diskuterer neste år hvordan sommeren var i fjor.

I uke 28 kom det nesten 30  mm lørdag 7. juli, den dagen det var Trysil-rittet. Mandag og tirsdag kom det rundt 20 mm, og det regnet litt hver eneste dag den uka. Jeg har selvfølgelig laget et diagram som viser nedbøroversikten, og etter hvert håper jeg å få til å legge den ut på bloggen min også.


lørdag 14. juli 2012

Trysil - et eventyr

I Østlendingen har det pågått en diskusjon den siste uka om negativitet og sutrete tryslinger. I den anledning har jeg en kommentar. Jeg er litt enig med hotellsjef Nordahl som mener vi ikke er flinke nok til å gripe de mulighetene som er her. Det ropes på kommunen og klages på Skistar, men det er VI som må gjøre noe, det er VI som må ta tak. Her følger innlegget:


Vi bor i et eventyr, men er vi klar over det?
Hvis man beveger seg litt utenfor Trysils grenser, omtales Trysil som et eventyr. Her har vi landets største vinterdestinasjon, vi har to av landets nyeste og flotteste hotell, og Trysil har hatt en utvikling mange misunner oss. Men er vi i stand til å se dette selv? I media er det fokus på det som er negativt, dårlig kommuneøkonomi, tomme lokaler i sentrum og nedgang i folketallet. Jeg hører noen si: Nei nå flytter vi herfra, her er det bare negativt og i kommunen er det ikke orden på noen ting. Denne holdningen må vi snu! Vi må slutte å sutre og i mye større grad se det som er positivt og være stolt av i Trysil. Vi må se de mulighetene som finnes og ikke minst gripe dem. Det er vi som bor her som er Trysil og som til sammen skaper miljøet, framtidstroen og utviklingen. De store aktørene som Trysil kommune, Skistar og Destinasjon Trysil er viktige og både legger rammer for utviklingen og bidrar til den, men det er vi som bor her som er den avgjørende faktor for at vi fortsatt skal ha et levende og trivelig Trysil. 

onsdag 28. mars 2012

Oppsummering

Det er kjempelenge siden jeg skrev noe på bloggen, og ei venninne har mast på meg for å komme med en liten oppsummering. Hun lurer veldig på hvordan det gikk i kjøkkenhagen min i fjor sommer. Resultatet ble egentlig veldig bra, og vi kunne høste salat lenge utover. Høsten i fjor var spesielt mild, og nå har vi hatt en mild og fin vinter og så kommer det en rekordtidlig vår. Hva er det som skjer? Kjøkkenhagen har nesten tint fram allerede...

Tilbake til fjorårets avling. Jeg hadde sådd gulrot, salat, dill og så satte jeg ut noen flere urter, bla bladpersille, oregano, grasløk og sitrontimian. Salaten var vanskelig, så jeg måtte så på nytt, men da gikk det bra.

Her er noen resultater:

Salaten ble sådd langt ut i juni, og den kunne vi spise av hele høsten.

Ganske fin gulrot:-)
















Til våren prøver jeg igjen, og i år har jeg tenkt å så squash også. Det skal visst være lett å få til.