Å VÆRE SOROPTIMIST

Hva betyr det for meg?

Jeg har vært med i Trysil Soroptimistklubb siden starten i 1994. Soroptimist kommer av soror som betyr søster og optima som betyr best, altså det beste for kvinner. Klubben vår er del av et verdensomspennende nettverk av yrkesaktive kvinner som har samme visjon. Vi arbeider for kvinners og jenters muligheter til egen og felles utvikling, slik at de når sine mål og er talskvinner for å skape et sterkt, fredelig verdenssamfunn.

Vi har en appell som vi leser ved starten av hvert møte. Den lyder slik:

La oss være oppriktige i vennskap og vise evne til fred og forståelse.

La oss være villige til å hjelpe og tjene.

La oss sette oss høye mål, og utføre vårt arbeid med verdighet og under ansvar. 

Her er nettsidene til Norgesunionen

Hvorfor er jeg Soroptimist?

Jeg er fascinert av det internasjonale engasjementet. Det er fantastisk å tenke på at kvinner over hele verden har samme visjonen og jobber med de samme prosjektene. Det gir er en veldig styrke og et stort fellesskap.

Jeg har fått masse kunnskap gjennom årene, og lært veldig mye. I Soroptimismen er spredning av kunnskap og etablering av gode holdninger sentralt, og bedriftsbesøk og interessante foredrag er kjempeviktige i så måte. Yrkesforedrag, der medlemmene presenterer sine yrker, har også en viktig plass i klubblivet. En håper at kunnskap og holdninger skal munne ut i konkret handling av forskjellig slag, og vi har et motto: awareness - advocacy - action.

Jeg har opplevd egen, personlig utvikling gjennom de snart 20 årene jeg har vært Soroptimist. Som leder av hovedkomiteen for R&L-møtet vi arrangerte i Trysil, fikk jeg mulighet til å lede gjennomføringen av et stort og vellykket prosjekt. Det ville jeg ikke fått uten Soroptimismen.

Jeg har fått gode venninner både i Trysil og ellers i landet. Gjennom arbeidet i klubben, med prosjektene våre og det vi har vært gjennom som klubb, har jeg fått et nært og godt vennskap med Trysil-damer fra ulike miljøer. Det er godt å tenke på, og når det kommer til stykket, kanskje det viktigste med Soroptimismen.

ELGSODD - HØSTMAT

Jeg har lovet noen av mine twittervenner en oppskrift på elgsodd, slik som vi lager den i Trysil. Nå blir sikkert elgsodd laget på forskjellig vis i de trysilske hjem, og dette er den varianten jeg har lært av min mor. Den gang hun kom som nygift til garden i Skåret hadde hun med seg sin måte å gjøre det på, og det ble kombinert med tradisjonen som allerede fantes på Dersø. For oss er det den rette måten å lage elgsodd på.

Som fårikål er elgsodd høstmat. Trysil er den kommunen i landet det skytes flest elg - tror jeg - mer enn 1000 dyr faller for jegerens skudd hver høst. Det meste av kjøttet havner i jegernes og familiers og venners frysere, lite omsettes i butikkene. Elg er hverdagsmat hos mange i Trysil, og elgkjøtt er en fantastisk råvare. Men nå prater jeg meg bort, som vanlig, her kommer oppskriften på elgsodd:

Benkjøtt (bibringe eller høyrygg) i passende biter kokes til det er mørt. Pass på at vannet dekker kjøttet og at det skummes godt av ved oppkok. Kjøttet kokes sammen med løk, laurbærblad, salt og hel pepper. Gulrot og evt. andre grønnsaker i biter kokes sammen med kjøttet på slutten. Poteter kokes ved siden av, og serveres hele sammen med kjøtt og grønnsaker.

Til dette serverer vi også løksaus som lages på følgende måte:
Løken kuttes og stekes blank i smør. Rør i 2 ss mjøl og spe litt og litt med kraft. Krydre evt med salt og ha i sukker til passe smak. Til slutt en liten fløteskvett.

Det kan også lages klubb (mjølboller) som trekker sammen med kjøttet på slutten av koketiden, og som serveres sammen med kjøttet, grønnsakene og potetene.

Denne oppskrifta er hentet fra Kirsten Winges kokebok "Jeg velger meg elg", og som dere ser, (kanskje) så serverer ikke hun sodd med løksaus og klubb. Men for oss, som sagt, så hører hvert fall løksausen med.

Det er viktig å ta vare på mattradisjoner, og etter hvert vil også ungene lære seg å like de litt uvante matrettene. For de er mer vant til pølser, burgere, pizza og taco... Vi har faktisk et ansvar i  å lære dem den gode, norske tradisjonskosten.

Kollektivt selvmord

Det er en rar tittel på ei bok, ikke sant? Det er mange år siden jeg hørte om den første gang av bibliotekaren i Trysil. Hun snakket varmt om denne boka på et Soroptimistmøte en gang, tror også hun leste et lite utdrag fra den. Men tittelen bød meg i mot, og det faktum at den var skrevet av en finne. Sjøl om boka skulle være aldri så morsom, trodde jeg  liksom ikke på det... Kan finner være morsomme?

 Og med den forsiden?

I sommer tenkte jeg at boka er vel verdt et forsøk. Tro det eller ei, den er hilarious, som de sier på engelsk. Mange ganger bare lo jeg rett ut, og jeg småhumret gjennom nesten hele boka. Det er et alvorlig tema som behandles på en humoristisk måte, men budskapet er klart nok: Dersom man har noe meningsfylt å drive med og noen å dele sorger og gleder med, fortoner livet seg i høyeste grad levelig. Anbefales!

Nå er det snart møte i leseforeningen vår igjen, og da er det ny bok som skal leses. Nå holder jeg på med ei bok på engelsk, Just Kids av Patti Smith. Ikke noe problem å lese engelsk heller, når boka er så godt skrevet.

Turstien min blir borte!

Pilgrimsleden

På sin vei til Trondheim går Pilgrimsleden gjennom Trysil. Forbi Bygda går den på østsida, litt oppe i Bygderberget og jeg har brukt den mye til å gå treningsturene mine. I fjor blogget jeg om hvor fint jeg synes det er der, og hvor fint man ser Bygda derfra.

I vår gikk jeg turen igjen, og ble litt forskrekket. Det er jo gravd oppover i berget, og et sted er det gravd rett over stien, slik at hvis man ikke er kjent, finner man ikke stien igjen.

Bildet er tatt tidlig i vår, og det synes tydelig hvor det er gravd. Jeg tror det er for vann/avløp det graves, og det trengs i blant, det også. Men ble litt lei meg da jeg så at gravemaskinen i tillegg til å ødelegge stien, også hadde ødelagt stedet der jeg tidligere har plukket liljekonvall.

Slik ser det ut nå... Ingen liljekonvall...

Det har vært mye dårlig vær i sommer, og jeg har ikke gått den turen igjen før nå. Og da fikk jeg en ny overraskelse. Det fuktige og varme været har gjort at busker og kratt vokser som bare det, og det blir vanskeligere og vanskeligere å se den fine utsikten til Bygda. Ingen beitedyr holder vekstene nede, og på sine steder var det nesten umulig å finne igjen stien. Helt utrolig. Pilgrimsleden har blitt brukt i mange hundre år, så det ville være synd om den ble borte. Vi må bruke den! Kanskje jeg skulle organisere en "dugnad" for å holde den åpen. Hvis mange nok personer går stien en gang i uka, burde det hjelpe, samtidig som det må ryddes langs stien i bjørk og andre trær som vokser. Kanskje Destinasjon Trysil kunne ta inn stien som en del av sitt turopplegg? De har et opplegg for å rydde og sørge for god merking. Ikke dumt å ha et tilbud om en fottur i sentrum, langs en strekning med historiske røtter. Men først og fremst må vi bruke stien vi som bor her. Hvis den ikke er av interesse for oss, er det vanskelig for andre å finne den.

RAR PLANTE

Hvilken plante er dette?

I går kjørte jeg til Elverum og oppdaget er rar plante som jeg ikke har sett før (tror jeg). Den vokser i vegkanten og jeg så den hele vegen fra Nyhus til Elverum. Da jeg la merke til den, så tenkte jeg på lysestaker, den står så rank og rett og med lilla blomster som lys i toppen. Stengelen ser svart ut, men er vel kanskje mørkegrønn. Kanskje har den vokst langs veien i alle år, men jeg har ikke lagt merke til den før nå.

Bildet er vel ikke så bra, tatt med min Nokia mobil, men kanskje noen vet hva slags blomst dette er?

Rot, rot, rot... 

som det trengs å rydde i...

Regn, regn, regn...

ute...

 Kontoret vårt skriker etter å bli ryddet i. Der har det samlet seg masse papir, permer, kabler, gammelt datautstyr, bøker, kort, sekker, vesker med mye rart i og jeg vet ikke hva. Og ikke bare i hyllene, men utover gulvet også. Jeg har mannet meg opp noen dager nå og i dag var jeg altså rede. Men hvor skulle jeg begynne? Det var da jeg tenkte på toppidrettsutøverne og deres mantra: fokus på arbeidsoppgaven og ta en ting om gangen. Et særdeles godt råd, det er jo bare å begynne i en ende og arbeide seg innover. 

Faren med slik rydding er jo at en kommer over masse interessant som man har spart på, heldigvis, og som man helst skulle sett litt mer i. Det er barnetegninger, notater fra min tid i kommunestyret,  fra alle foreningene jeg har vært med i, valgkampplaner og -materiell, og ikke minst bilder. Det første jeg fant var en giga-tegning som sønnen lagde for mange år siden, en oversikt over en OL-by med alle slags idrettsanlegg, veisystemer og rundkjøringer, hotell, pressesenter osv. Jeg vet ikke hvor mange A4-ark han hadde limt sammen for å få plass til alt. 

Men jeg har stort sett vært hard i dag, bare ryddet og lagt interessante papir til side for å se på senere. Får bare håpe at jeg husker hvor jeg legger det... Og når skal jeg få tid til å se på det? Men skal det ryddes så skal det ryddes! Det er en deilig følelse når jeg får oversikten, har kastet en masse ræl og får vasket med grønnsåpe. Men rydding er jo et evigvarende prosjekt det også, akkurat som klesvask, blir nok ikke ferdig i dag. Og skulle sola komme tilbake, så lar jeg rot være rot og hiver meg ut!

LESELISTE

Jeg har lenge lurt på om jeg skal bruke bloggen til å skrive litt om de bøkene jeg har lest og noen tanker om hva jeg likte med dem. Sjøl om Mette fører referat fra leseforeninga vår, så leser jeg mye mer som jeg gjerne vil huske at jeg har lest og hva jeg synes.

Den siste boka i leseforeningen før ferien var Victoria av Hamsun. Det er rett og slett den første boka av Knut Hamsun som jeg har lest, vi var nok gjennom en del av hans litteratur som pensum på gymnaset, men jeg leste nok aldri et helt verk av ham. Så det var vel på tide... Jeg trengte litt tid for å like boka, men etter å ha vent meg til det gammeldagse språket, gikk sidene unna. En vakker og tragisk kjærlighetshistorie var det, og jeg måtte tørke noen tårer på slutten av boka.

Tidligere i sommer har jeg lest Guernesey forening for litteratur og potetskrellpai av Mary Ann Shaffer, en ny forfatter for meg. Romanen er spesiell siden handlingen er beskrevet gjennom en rekke brev fra forskjellige avsendere til en forfatter som på bakgrunn av brevene reiser til Guernsey og får kjennskap til forholdene der  under krigen. En interessant måte å gjøre det på. Selvsagt er det kjærlighet med i bildet også. En lettlest bok som lærte meg nytt om Guernsey. Morsomt, siden jeg faktisk har vært på sykkelferie der for mange, mange år siden.

Bøker er med på å utvide horisonten. 

Den siste boka jeg har lest er Kaptein Corellis mandolin av Louis de Bernières. Den har jeg prøvd på tidligere, men la den fra meg igjen. Nå kom jeg endelig over den første bøygen og ble belønnet med en fantastisk roman. Vakker kjærlighetshistorie det også, og så lærte jeg masse om Keffalonia og øyas skjebne. Sjølve handlingen utspiller seg under andre verdenskrig, og etter å ha lest den, kan jeg forstå mye av grekernes reaksjon på at Tyskland nå kommer og forteller dem hva de skal gjøre... Sårene ligger nok dypt. Romanen tegner et vakkert bilde av Keffalonia og jeg får så lyst til å reise dit. Kanskje det kan være et feriemål? Romanen er filmatisert med Nicholas Cage og Penelope Cruz i hovedrollene. Mon tro om jeg skulle sett den...

Så har jeg også lest La meg synge deg stille sanger, men det har jeg jo skrevet om tidligere.